The Never-Ending Why Not

All that is gold does not glitter,
Not all those who wander are lost;
The old that is strong does not wither,
Deep roots are not reached by the frost.

From the ashes a fire shall be woken,
A light from the shadows shall spring;
Renewed shall be blade that was broken,
The crownless again shall be king.
- J. R. R. Tolkien

Det var sommer den aller første gangen jeg snublet meg igjennom hele triologien. Begrunnelsen min for å ligge under et tre og lese i flere dager i strekk var at den første filmen skulle komme ut snart, så jeg må ha vært rundt ni år gammel. Jeg husker hvordan den trakk seg ut i det uendelige, og etterpå kunne jeg oppsummere alt som skjedde på bare et par minutter, men det var akkurat det jeg likte. Bøker slutter gjerne så altfor tidlig, jeg vil alltid ha MER, og akkurat der er Ringenes Herre og Tolkien generelt villig til å innfri. Man får alt. Etter min mening finnes det to hovedmåter å skrive en engasjerende og realistisk bok på, den ene er å la leseren forestille seg det meste selv, og den andre er å få med alt ned til minste detalj. Begge alternativene har sine utfordringer. Skal du utelate saker og ting må du passe på at leseren ikke kan gå seg helt bort i skogen på bærtur når de egentlig skal forestille seg at de er en kanin i en ørken. Denne sidens største triks er å ikke beskrive hovedpersonen utseendemessig (og også ofte med henhold til bakgrunn, ubetydelige personlighetstrekk og så videre) så alle og enhver kan relatere seg. Dette kan slå hardt tilbake om noe som faktisk kunne vært ganske viktig er utelatt. Greit nok, alle skal få ha sin egen opplevelse av en bok, men om leseren må dikte så mye selv at det til slutt ikke henger ordentlig sammen har forfatteren gått over streken. Den motsatte tilnærmingen, å beskrive diverse ting ned til minste detalj, kan gjøre det hele mer realistisk (som foreksempel tydelige beskrivelser av matretter a lá Rowlings festmåltider og Tolkiens kaninstuing), men det stiller store krav til språk å få dette til å bli engasjerende, lettflytende og naturlig. Brian Molko sa en gang at “The more personal you make something, the more universal it becomes.” Jeg vil også si at noen ganger krever det mer forestillingsevne av leseren å lese noe hvor detaljene er gitt, fordi man i slike situasjoner må klare å overbevise seg selv om at man er en helt annen, istedet for seg selv i en litt ny setting. Disse to tilnærmingene kan også kombineres, til en viss grad – la hovedpersonen være i fred for at leseren skal kunne føle seg hjemme, men studer alt og alle rundt ham/henne veldig nøye. Selv har jeg prøvd dette bevisst en gang (og sikkert ubevisst flere), mitt forrige romanutkast oppga ikke kjønn på hovedpersonen, men gikk heller inn på hans/hennes tanker om alt og alle. Kjempegøy å skrive, og tydeligvis ikke så ille å lese heller for de som prøvde.

Dette ble en veldig stor kladd tekst uten avsnitt (Blogger er det eneste stedet man får lov til å metasnakke om teksten man skriver. Det har jeg bestemt.) som ikke akkurat handler så mye om Ringenes Herre, menmen. Om noen vil lese romanutkastet jeg snakket om, er det bare å spørre. Publiserte bøker er vel og bra, men jeg har lært mest om skriving av å lese andres rare og personlige “må bare prøve dette”-eksperimenter.

Diktet er forresten min absolutte yndligsdel av bøkene.